Kjendisenes maktspill

Velkommen til «Den store kunstmessen» i Oslo 2023—en hendelse som burde vært en hyllest til kreativitet og estetiske samtaler, men som isteden har blitt omgjort til noe som minner mer om episoden der Mona Lisa forsvant fra Louvre. Det vil si, hvis Mona Lisa hadde blitt stjålet av en kunstnerisk kabriolet med et par ekstra nuller på prislappen.

Skandalene rundt «Den store kunstmessen» 2023

I år ble ikke Den Store Kunstmessen kjent for sine spektakulære utstillinger og kritisk anerkjente kunstverk, men heller for noe som lignet et «dårlig eurodrama» gjemt i et musehjørne. Man skulle tro det var et nøye designet PR-stunt, men dette kaoset er ekte. Og hvorfor? Det er et spørsmål for journalistene. En gjennomgang av mediedekningen viser hvordan denne stilige kunstsammenkomst har forvandlet seg til en manisk miks av overraskelse, skuffelse og et snev av avsky.

Hva trigget oppmerksomheten?

Som enhver god thriller, begynner det hele med en oppfordring til boikott. En prominent kunstner, kjent for sine dristige penselstrøk (og meninger), gikk hardt ut og ba om boikott etter at ryktene om svindel med kunstverk plutselig begynte å florere. Kunstverk med priser så høye at de fikk norske boliglånsrenter til å framstå som lommerusk. Ryktene fikk mer fart enn et munnbind på åpen gate da kunstnere selv begynte å hviske. Som om ikke det var nok til å gjøre mediene hysteriske, kastet noen demonstranter seg inn i miksen，bannere i hånd og slagord klare. Det lukter seier for enhver redaktør.

Hvordan overskrifter og vinkling pakker saken

Mediene lot seg ikke be to ganger før de begynte å kose seg med bombastiske overskrifter som «Kunstmessen i sjokk etter svindelanklager». Her snakker vi om overskrifter som fyrer opp under bilde- og klikktrang til hver hjemmesittende katt og hund—ikke at katter bryr seg om hva menneskene deres leser på internett. Det tok ikke lange tiden før sakene utviklet seg til å inkludere meningsutrop og dramatikk a la såpeserier. Fokus? Selvfølgelig på personen bak oppfordringen til boikott, som nå er å regne som en rockestjerne på kunsthimmelen i medienes øyne. Etablerte pressehus kastet seg rundt for å skrive perspektivstykker om «elitens svikt». Og eureka, plutselig hadde vi fått en historie om en kamp mellom generasjoner av kunstens truede nobelitet og samfunnets moderne, mer irritable koblinger.

Hvordan publikum og plattformer forsterker reaksjonen

Sosiale medier fungerer selvsagt som pressens trofaste sidekick. Fra oppviglerske Twitter-feeder til bilder på Instagram som går viralt fortere enn du kan si «dalmatiner»—hashtags som #Kunstskandale ble dagens språkbruk. Artikkellinker, memes, protestvideoer, alt ble delt i en nesten rituell dans av indignasjon og opplysningstidens idealer blandet med en touch av pøbeloptog. Lesersjermer oversvømmet digitale rom med meninger og emosjonelle utrop, mobiliserte til det punktet hvor enhver bris kan føles som en storm av populært sinne.

Hva dette sier om medielogikken

Det som begynte som en uformell prat om kunst og uttrykk ble takket være medielogikken til en all-out skandale. For når pressen begynner å jakte på kontroverser som om de leter etter gull i en gruvesak, er det eneste vi sikkert kan vite at kunsten forblir i bakgrunnen mens sensasjon jakter sære overskrifter som en moth til en varmelampe. Kunstverdenens egen respons må, ironisk nok, nøye seg med å følge utviklingen som forsøkskanin for medienes mikroskop.

Reaksjonene vi ser, viser at publikum ikke lenger bare er passive observatører, men heller aktive deltakere i en mediedialog hvor Twitter og aviser opptrer som scene og orkester. Når kunstverk selges for prisen av en grei norsk hybel, blir det en taktisk diskurs om hva som ligger bak prislapper og overskrifter. Om medielogikken nekter å endre takt, kan vi i framtiden forvente enda flere slike maktspill hvor det største kunstverket er den versjonen media maler for sitt yngre, mer sammensatte publikum.

Tilbake står vi nå og lurer på om den minste dråpen av autentisitet fortsetter å forsvinne inn i en storm av publikumsvennlig oppstyr—en tanke noe surere enn Bacchus sin vin.