Å selge klær fra klesskapet viste seg å bli mer arbeid enn jeg trodde. Hvem skulle trodd at blazeren min er så mye mer enn bare et plagg?
Når Maja kommer for å hjelpe meg med det skjeve bordet, glemmer jeg at jeg filmer. Hva skjer når vennskap møter spontane videoer? Bli med på episoden.
Jag kravle inn po Kiwi, magen min skriker, men faen pris po brød henger fast ukene bakpå. Skilt lure, køa tuller, og kneip føles kaldt so russisk vinter.
Kaos po busskø, regn snu skoen mitt te supe, folk står som blaut dassrør. Bestemor flyr forbi, dør moser hånda mi, ingen tør rope.
Jag luka fort post, sopp ler hvit rett mitt po. Vifte, eddik, plastpose – nabo bare glor. Brev vass, stat kan sulte. Sopp vinne posten livet mitt.
På den siste morgenen i Naxos oppdager jeg at kofferten ikke vil lukke seg. Klarer jeg å forlate paradis for å møte hverdagen igjen? La oss finne ut av det!
Jag halte inn på Østbanehallen, blæra straks eksplodere, ser svær skilt: fittepose. Snapper med pose, får hele kø rope og gutt i oransje vest freser.
Jag sitt po kjøkken, støvsuger hyler og svelge alle kronestykke mitt – fru rope, maskin brenning og alt va bare penger ut vindu so.
Jag snuble po trapp med melk, pose og lår rett i dør – faen ass, dør kjempe mot russki så bare blåmerke og melk flyt rundt.
På min siste morgen på Naxos står jeg midt i koffertkaos og reflekterer over min reise. Kan man virkelig ta med seg mer enn bare minner hjem?