Hei fininger. Jeg må starte med det mest dramatiske først: Det brukte bordet mitt står litt skjevt.
Ikke sånn at man må bruke sikkerhetsbelte for å sette fra seg en kaffekopp, men akkurat nok til at jeg nå ser det hver gang jeg går inn i studioet. Som en liten, trebasert påminnelse om at jeg kanskje ikke er verdens mest naturlige person med skruer, bruksanvisninger og ting som har fire bein uten å være en hund.
Men det som egentlig skjedde, var litt mer pinlig enn et skjevt bord.
Maja kom innom etter jobb for å hjelpe meg med å montere det. Studioet mitt manglet fortsatt et arbeidsbord jeg faktisk kunne bruke, og dette bordet var brukt og helt perfekt i mitt hode. Dere vet: litt sjel, litt historie, litt støv som man velger å kalle patina til man finner en våtserviett.
Maja kom altså for å hjelpe meg. Som venn.
Og jeg gjorde det jeg tydeligvis kan gjøre helt automatisk nå: Jeg tok fram mobilen og begynte å filme.
Ikke fordi noen hadde spurt. Ikke fordi vi hadde avtalt det. Men fordi hjernen min så bordplater, skruer og et litt rotete studio og umiddelbart tenkte: «Åh, dette kan bli et søtt lite klipp.» Helt ærlig, jeg hadde nesten planlagt avslutningen før én eneste skrue var satt inn. Kanskje kaffe på bordet. Kanskje et lite før-og-etter. Kanskje Maja i bakgrunnen, uten at jeg engang hadde spurt om hun ville være med.
Og så stoppet Maja meg.
Hun la mobilen min ned med skjermen mot bordet og sa:
«Jeg kom som venn, ikke gratis innhold.»
Altså. Jeg ble så stille at jeg nesten hørte den ene skruen rulle bortover gulvet av seg selv.
For hun hadde jo helt rett. Maja hadde kommet etter jobb for å hjelpe meg med et bord. Hun hadde ikke meldt seg på en filming, en spontan opptreden eller en liten ekstrajobb som jeg hadde funnet på inne i mitt eget hode fordi jeg så et mulig innlegg.
Jeg ble flau. Men på den litt nyttige måten, hvis dere skjønner? Ikke sånn «nå må jeg forsvinne inn i en dyne og aldri komme ut igjen»-flau. Mer sånn: Okei. Dette må jeg faktisk høre på.
For et nei trenger ikke en forklaring. Maja skal ikke måtte være sliten nok, ha dårlig hårdag nok eller ha en god nok grunn til å slippe å være på kamera. Hun kan bare si nei. Punktum. Ikke punktum med tre små prikker etter, der jeg prøver å gjøre det om til et «kanskje». Bare punktum.
Så vi la bort mobilen. Eller, Maja la den bort først, og jeg lot den faktisk ligge der. En personlig seier for meg og en ekstremt lav terskel for resten av menneskeheten, men likevel.
Vi monterte bordet uten filming. Maja hjalp meg med delene og skruene, og jeg hjalp til på den måten jeg kunne: holdt ting, fulgte med og prøvde å ikke late som om mobilen min var nødvendig verktøy i møbelmontering.
Nå står bordet i studioet. Litt skjevt, ja. Men det står der. Det er det første møbelet i rommet som faktisk kan brukes til arbeid, og jeg føler meg nesten som en voksen person med et arbeidsbord. Nesten. Jeg skal ikke overdrive og begynne å bruke ord som «system» allerede.
Maja og jeg avtalte også en enkel regel: Jeg spør før kameraet kommer fram. Og hvis hun sier nei, så er det nei. Ingen forhandling, ingen dårlig samvittighet og ingen «men bare hendene dine da?» fra meg.
Det er en veldig enkel avtale, men den føles viktig. Bordet er kanskje litt på skrå, men vennskapet føles faktisk rettere. Og neste gang Maja kommer innom, skal mobilen få ligge stille til jeg har spurt.
Har dere også en vane dere først oppdager når noen dere er glad i sier ifra?
