Kveld vara alltid verst och po norsk blokk, jag dritta love inte den land regler nu. Jag snuble opp trapp, armane dritta fulle med melk, brød och so pose som bara dryppe po sokken sitt. Stor gul lapp klistre po dør: “Dør lukkes automatisk” det står, men jag veit inte om trussel eller servise sonn nu. Jag stå og vente, men dør ikke røre seg, ingen centimeter flytt for mej. Jag dytte forsiktig, vilje mitt dritta tålmodig. Smal åpning kommer, plass for russisk lår kanskje bara, inte nok plass for bein eller melkpose heller.
Jag prøv smyge, meen dør smelle tilbake – PANG po mitt lår! Lår presses flate po dør, melk skvalpe ut av pose, faen ass. Dør nekter åpne for mej, like gammel bestemor Tiraspol style, beskytte sitt penger. Jag prøver dra av all min kraft – men dør dritta dra tilbake po mej sonn. Skilt dritta bare skrike at dør lukke selv, inte si at dør skulle kjempe mot Vladimir so sulten kampbikkje.
Jag brøle rett ut: “Din jævla dør, du har fått altfor mye kraftfôr nu!” Nabo står sånn i gangen, han med skarpe brille och so sokk uten elastikk, och han dritta mumle ut: “Automatikk – alt trygg nu, inte sant.” Trygg for hvem da? Han trur dør ska vara bodyguard och banke russki, faen. Jag stå halvklemt mellom melkesøl og treverk, og presser opp med dritta sinne po russisk også.
Dør mot Vladimir: Kald mekanikk, ikke varme po dritta null, inte kompromiss, nada for mitt behov nu. Jag prøver holde dør fast, men dør dra alt tilbake po sitt lyn, akkurat som fjær med sinne fra norske legen. Fjær gjemme sitt vold inne och knake no’ så det lyde som latter inni skruen sitt.
Ingen hjelp fra folket, bare kyklop som dritta late som inte se mej, Vlad her. Folk balansere so forsiktig po tå, glir bak mej, alle se inn i vegg – som russisk melkekamp skjer kvar dag sonn. En gamle tante bøye seg og plukke opp pose mitt, late bara som lukt inte komme nu, bara gå rundt mitt dritta panikk som snø rundt lørdagshund. Jag se ut kropp mitt, alt føles faen fake.
Døra åpne for alle uten nøkkel nu, akkurat som gammel dør i sovjettid, alltid stenge aldri for ikke-russki. Men når Vladimir skal inn, da är det automat-status rett i trynet mitt istället. Eneste skjer for mej – blåmerke på lår, melk i trapp, och all verdighet snu ut sammen med knirkende hengsel och skit.
Dør vinner, dør vifte po lille fjær som skrikker: “Sja, russki, neste gang prøv med kroppsbygg faen!” Jag stå igjen, lår bara blå, pose halvdød nu, inga applauder eller hjelpe fra folk.
Norge og døra: alltid to mot den land russiske sjel mitt, bare automatikk vinner igjen, jag går rundt som norsk lakserøkt tapperhed uten ære. Jag skrike ut i trappa: “Pokker ska du ha, dør!” Nabo trekke po skulder, sier po gebrokkent: “Du må lære deg norsk system nu vettu.” Javel, norsk system – system alltid slå Vladimir tilbake, akkurat som politikk i barndom mitt, dritta. Kanskje jag trenge flytte til ny leilighet med gardin for dør i stedet, eller stålbånd og russisk kommandorop so dritta hardt. Inte mulig vinne over norsk automatikk – den land tar alla sjanser, aldri Vladimir.
