Altså, dere! Jeg våkner til den siste morgenen på Naxos, og det føles litt som å stå opp midt i en drøm som har vart for lenge. Stuen vår, som vanligvis er full av glede og latter, er nå fylt med lavmælt stress. Jeg ser på kofferten min, og innser at den ikke vil lukke seg! Hvordan kan så mange minner, pluss en halvfull tube solkrem, ta så mye plass? Det er som om kofferter har egne ambisjoner om å bli romslige om det så må koste meg et par tårer!
Jeg står der og vurderer min verdiløse sandete sandal som ligger på gulvet, og tenker: Helt ærlig, den sandalen kan være en metafor for livet mitt. Den ble med meg for å nyte solen, men nå er jeg bekymret for at den har fått mer sand enn skepsis. Hvor mange sandaler har jeg ikke kjøpt opp gjennom årene? Og er det virkelig plass til alle de skuffelsene i kofferten min? Hver gang jeg prøver å presse inn en ekstra kjole, dukker spørsmålet opp: Har jeg egentlig et liv å komme tilbake til?
Jeg har vært borte så lenge at virkeligheten begynner å føles som en ukjent destinasjon. Hva venter meg hjemme? Regninger? Stress? Eller kanskje en god venninne vil heie på meg når jeg kommer tilbake?
Mens jeg står der og river meg i håret over hva jeg skal kaste, ser jeg på den sandete sandalen og smiler. Kanskje denne ferien har vært mer enn bare sol og sjø? Kanskje jeg har lært noe om meg selv. Jeg har dyttet bort tingene jeg trodde jeg måtte ha, og i stedet omfavnet det rotete – akkurat som jeg har blitt vant til å dele med dere!
Tenk, en sandal kan minne meg om at livet ikke alltid må se perfekt ut for å være fantastisk! Rett før jeg gir opp, finner jeg mitt lille triks. Jeg setter meg på kofferten og gjentar mantraet mitt: “Dette er bare et nytt kapittel, Bella!” Men innerst inne er jeg fortsatt usikker.
Hva kan jeg ta med meg fra Naxos hjem? Den brune sanden? Lukten av hav? Kan jeg virkelig ta med deler av denne ferien inn i hverdagen? Når kofferten endelig gir etter og lukker seg med et lite sukk, lover jeg dere at dette ikke er slutten, men bare begynnelsen.
Jeg tar et bilde av meg selv med det jeg kaller “den triumferende kofferten”, og deler det med mine følgere: “Ja, dette er en del av reisen,” skriver jeg, selv om usikkerheten fortsatt gnager. Nå er det tid for avreise.
Tankene surrer – hva skal jeg fortelle Maja om alt dette? At jeg har klart å pakke inn minner og sand i en koffert? At jeg har innsett at hjemmet kanskje ikke er så skremmende som jeg trodde? Hjemreisen vil bli utfordrende, og den forventede angsten blander seg med spenningen av hva som venter. Er jeg egentlig klar for dette?
Vi sees snart, fininger! Jeg lover å ta dere med på alle de morsomme og klønete opplevelsene som venter når jeg setter foten i hverdagen igjen!
