Olivia Laing: Ytre høyre utnytter ensomhet som våpen

Kunstner og forfatter Olivia Laing graver i en av vår tids mer insidøse problematikk: hvordan høyreekstreme grupper har funnet grep om ensomhet som et verktøy for rekruttering. I en tid der psykisk helse står i fokus, er Laings betraktninger både tidsaktuelle og urovekkende.

Det som utløste reaksjonen

Laings uttalelser kommer ikke som noen overraskelse i lys av den økende forekomsten av høyreekstreme grupper som ser ut til å utnytte ensomhetsfølelsen som et effektivt rekrutteringsverktøy. Hennes egne erfaringer med ensomhet, beskrevet som en universell og ofte akutt følelse, gir gjenklang i en tid der mange sliter med psykisk helse.

Mange deler også hennes oppfatning av isolasjon som en form for identitetskrise drevet av samfunnsmessige problemer. Hun fremhever at fenomenet ofte forsterkes av stigma og eksklusjon, og peker på hvordan marginaliserte grupper ofte er de som rammes hardest. Samtidig stiller hun spørsmål ved samfunnets evne til å anerkjenne og håndtere ensomhet. I en tid preget av kriser, er det ironisk hvordan sosiale medier, som i teorien skal koble folk sammen, faktisk kan forsterke følelsen av å stå alene.

Hvordan overskrifter og vinkling pakker saken

Overskriften i The Guardian, «‘Far right groups prey on it’: Olivia Laing on the weaponisation of loneliness», skriker etter oppmerksomhet. Den bruker et ladet verb som «prey», som umiddelbart gir en dramatisk konnotasjon. Det gir et bilde av høyreekstremistene som rovdyr som smyger seg rundt ensomme sjeler.

Vinklingen tilfører en umiddelbar relevant kritikk av høyrekreftene, som ikke bare utnytter ensomhet, men står i kontrast til den mer politisk korrekte tilnærmingen vi ofte ser i mainstream media. Dette er gjenkjennelig for leserne, og gir samtidig Laing en slags helomvending fra observatør til aktiv deltager i diskusjonen om psykisk helse.

Med ordvalg og fraser satser Laing på å skape empati hos leseren, som kan kjenne seg igjen i ensomhetens mange fasetter. Samtidig rammer hun den politiske virkeligheten med presisjon og klarhet. Hennes argumentasjon kan vanskelig avfeies som overdrevet når ensomheten i dagens samfunn blir dratt inn som et politisk redskap.

Publikumsreakjoner

Når slike saker deles på sosiale medier, strømmes de raskt med et stort utvalg av kommentarer — fra den opprørte sjelen til den som helst ser humoristisk på det hele. Det er uunngåelig at slike temaer avler både sympati og avstand. Kommentarer varierer fra forståelse for Laings synspunkter til uenighet over hvordan ensomhet «skyves» som et politisk redskap. Alt fra Facebook-grupper til Twitter-feeder fylles med delinger og ensidige meninger om hvordan ensomhet blir, eller ikke blir, taklet av politiske krefter.

Gitt at ensomhet er et emne som berører mange misforståtte i dagens samfunn, kan vi se hvordan delinger av slike artikler lett skaper en klynge av likesinnede. Imidlertid er det en fare for at debatten like gjerne kan blekne bak rasjonalitet og fjerntliggende politiske analyser. Publikum risikerer å falle i fellen der vi alle blir ensomme på våre egne digitale øyer.

Det blir åpenbart at denne artikkelen, selv i sin tilsynelatende enkelthet, har potensiale til å trigge større debatter om hvordan ensomhet—en av menneskets mest delte opplevelser—faktisk er med på å forme vår politiske virkelighet.

Hva dette sier om medielogikken

I en tid hvor sensasjonalisme og kjappe klikkeredaksjoner klorer seg fast i de fleste nyhetsformater, klarer Laing, støttet av The Guardian, å skape en dypere samtale om ensomhet. Hennes kombinasjon av personlig erfaring med analytiske perspektiver tilfører en sjelden dybde i debatten.

Mediene er i dag drevet av klikk og kampanjer, og så snart noe provoserer, er det i vinden. I denne sammenhengen er Laings innlegg betydelig: Under grisen av politiske retningsvalg skjuler det seg både en human erfaring og en politisk utfordring som er vanskelig å ignorere.

Laings kloke øye ser muligheter for refleksjon, snarere enn den vanlige strømmen av innhold som en gang ble kjent som virale trender. Hennes observasjoner gir dermed et friskt pust til en diskusjon som ellers lett kan bli overfladisk.

Som en konklusjon er det klart at reaksjonene hun har utløst peker på de dypere lagene av samfunnet: hvor sårbare mennesker—som kan være ensomme i et rom fullt av mennesker—er stadig med skyene av ytre høyre som passer på å fange opp mulighetens lykt. Og det, mine damer og herrer, er ennå en ironi fra vår digitale tidsalder.