Scott Pelley: Bari Weiss ville ha 60 Minutes til å si Renee Good

Diskusjonen rundt hvordan journalistikk skal formidles, og hvilke narrativer som prioriteres, har fått et nytt fokus etter Scott Pelleys uttalelser om Bari Weiss og hennes ønsker for 60 Minutes.

Uttalelser som skapte debatt

I et intervju med New York Times la Scott Pelley, tidligere programleder for 60 Minutes, kortene på bordet ved å påstå at Bari Weiss, den nåværende redaktøren for CBS News, hadde presset for å vinkle en sak om drapet på protestant Renee Good på en måte som passet enhver politisk agenda. Hvis vi tar en titt på innholdet, høres det riktig ut for vår tid. En uttalelse om «forståelse» fra redaksjonen kan fort lage et stort spørsmålstegn: Hvem opprettholder egentlig objektiviteten i journalistikken? Pelley påstås å ha mottatt direktiver om både å fremstille protestanter som mer voldelige og beskrive Good som «kjørende mot politibetjenten». Slik kommunikasjon har naturligvis også sine konsekvenser.

Presset fra Weiss og overordnede for å justere fakta kan sår tvil om integriteten til en av de mest pålitelige journalistiske plattformene. At hun har lite erfaring fra tv-bransjen gjør bare saken mer kritisk og gir grunnlag for Pelleys bekymringer veide opp mot det faktum at 60 Minutes står overfor kvantitative endringer i publikumets preferanser.

Overskriftene som skaper konflikt

Reaksjonene har ikke latt vente på seg, og overskriftene har vært minst like interessante som selve innholdet. Merkelapper som «press» og «direktiv» dominerer mediedebatten. Slike ledende ord skaper tendenser mot en dramatisk tilnærming til stoffet. Med en underliggende konflikt mellom Pelleys etiske retningslinjer og Weiss sin agenda, blir det litt som å se en dansekonkurranse der dommerne har delt seg i grupper.

Overskrifter fra etablerte aviser har tydelig vinklet denne diskusjonen av hva som er misbruk av journalistisk frihet. På den ene siden, så er det de som roper «konspirasjonsteori», og på den andre siden, skeptikere som rynker på nesen over Weiss sine intensjoner. Fredag kveld satt jeg med popcornet klart, for hvis det ikke er drama i den journalistiske sfære, hvor er det ellers?

Sosiale medier forsterker delte meninger

Medieklimaet idag, spesielt Facebook og Twitter, fungerer som en forsterker av meninger, hvor enhver kan melde seg på med sine syrlige kommentarer. På kort tid ble kommentarfeltene en arena for både støtte til Pelley og kritikk av Weiss. Som en debatt i sin mest polariserte form, er det vanskelig å si hvem som faktisk er i det største kortet — og dette blottlegger en dypere problematikk i medielandskapet:

Hvordan håndterer mediene sine søkere, reaksjoner og sitt eget oppdrag? Nyhetskanaler har og vist seg å være flinke til å tilpasse vinklinger avhengig av egen agenda. Noen støttet Pelley, mens andre valgte å forsvare Weiss og mente at det hun ønsket var en tilpasning til moderne tidsånd. Det kommer som et sjokk for de som trodde at objektivitet ennå eksisterte — vi lever tross alt i informasjonsalderen, der klikk er mer verdt enn trossystemet, om jeg kan si så.

Hvordan eksterne aktører påvirker journalistikk

Hva denne saken eksemplifiserer, er hvordan eksterne aktører trenger seg inn i redaksjoner og bestemmer narrativet. Selv midt i skandaler og press, ser vi en betydelig nedgang i rommet for grundig refleksjon. For hver hurtig distribusjon av nyheter, er det som om journalistikk begynner å se ut som fast-food. Mer enn noen gang er det fristende å gå for det som gir høyest klikkrate, selv om kvaliteten lider.

Det som kanskje er mest skremmende, er hvordan økt konkurranse om oppmerksomhet presser journalister til å prioritere sensationalisme over grundighet. Hvem bryr seg om kvalitet når det er så mange som leter etter oppmerksomhet? I kampen om lesernes tid, ser vi mediekanaler generelt som forsøker å overgå hverandre i fargerik framstilling.

Konklusjon

Vi kan konkludere at denne mediedebatten rundt Scott Pelleys uttalelser og Bari Weiss sine redaktørvalg illustrerer en større tendens vi ser i journalistikk idag. Begge parter har gode poenger, men står på hver sin ende av en langsom åpenbaring om hva journalistikk burde være i vår moderne tid.

Kanskje det mest betimelige spørsmålet i vår digitale erfaring er hvordan vi kan gjenopprette en form for journalistisk integritet, uten at ytre press og politiske vinklinger preger bilde for godt. Vi kan alltid håpe på det, men vi lever i en tid der media er både nært og fjernt. Og det prosjektet — den bevisste leiting etter sannheten — er ingen liten oppgave.