Den Vipps skulle vippes sitt
Så, jag sto der på kaféen i Oslo, veldig tørst og sjelspudret på kaffe, og sier til dame bak disken: «Hei, jag vil ha kaffe, takk!» Hun smiler og sier: «Betal med Vipps!» Jeg tenkte da, åh, hun sa vippe! Ja, hva gjør jeg som forvirret menneske? Jeg må jo vippe noe, så jeg begynner å se rundt meg som en haug med forvirrede høner.
Den eneste tingen jeg ser som kan vippe er kaffekoppen. Så, i min beste innvandrerstil, tar jeg tak i koppen – se for deg dette bilde! Kaffe spruter overalt, som en dansekunstner i panikk. Jeg prøver så inderlig å vippe denne koppen, men det funker ikke. Den ansatte ser på meg som om jeg er blitt gal, men det stopper ikke der! Jeg må jo vise at jeg virkelig prøver, så jeg tar også opp stolen.
Køen bak meg, full av nordmenn, begynner å se mer og mer på meg. Jeg er nå midt i et surrealistisk teaterstykke, og alle er publikum. Dama i køen hvisker til mannen sin: «Hva er han opp til?» Jeg hører, men fortsetter å vippe stolen, som om det er en strålende livredder som skal hjelpe meg til neste strand av forståelse.
Til slutt, i min totale panikk, hender det det absurdeste: jeg fikk øye på en dameveske i nærheten – ja, en dameveske! Uten å tenke, løfter jeg den og prøver å vippe den også. Nå ser folk ut som de har sett en alien, og jeg vil bare synke i jorden av skam. Men i et blikk som om jeg har innsett den ultimate sannhet spør jeg betjeningen: «Kan jeg få kvittering for sjela mi etter å ha vippet så mye?»
Og der ble det stille. En stilfenom hva försommerens fugler. Alt var så absurd, men det var dessverre for sent. Det ble klart at jeg ikke bare vippet, men også skapte språkkrasj i kaféens stille stunder. Ja, folk ler og jeg er et levende bevis på at språket kan være mer enn bare ord. Det kan være en livlig dans av kropper og misforståelser.
