Da jeg trodde dugnad var en type regnvær

Den første dugnaden

En dag i Norge blir jeg invitert til dugnad. Jeg forsto ikke helt hva dette ordet betydde. I Tiraspol sa vi at regnvær er dugnad, for det lager så mye plask og sprut! Så, noen sier til meg «Vladimir, kom til dugnad!» og jeg tenker, «Åh, regnvær fest!». Jeg går til det stedet folk samles. Jeg ser mange ansikter, folk som smiler og snakker, og for meg ser det ut som en kjempestor fest!

Men så nei, ingen hovedretter, ingen drikkevarer. Møtet er med spader, raker og beskjæringssaks! Jeg begynner å bli forvirret. Det er lite regn og myggen surrer rundt som om den også haster til dugnaden. Jeg står der og lurer på hva skjedde med mat og fest. I stedet ser jeg folk rydde hagen. Flott, tenker jeg, men jeg trodde vi skulle danse i regnet!

Kaoset som fulgte

Så folk starter å jobbe. «Vi skal lage det pent» sier de. Jeg står der som en stakkars fisk som har mistet veien tilbake til havet. Jeg prøver å hjelpe til ved å plukke opp et par små kvister, men før jeg vet ordet av det, har jeg et helt tre på ryggen. Hvor kom dette treet fra? Var det regnet som sanerte meg til dette?

Det er folk, ja, de river, graver og planter. Alt mens jeg står der som en klovn med gresstrå i håret. Da skjønner jeg; dette har ikke noe med regn å gjøre, men med arbeid! Jeg roper til dem: «Dere kan ikke grave i dette, regn ville gjort bedre jobb!» Folk ser rart på meg. Nå har jeg gjort det! Jeg har vært merkelig og gal igjen.

Den pinlige avsløringen

Så kommer øyeblikket der det går opp for meg hva dugnad egentlig er. Det er ikke regnfesten jeg har trodd. Plutselig innser jeg at jeg har vært med på en slags community-service (!) hvor alle er her for å jobbe sammen. Jeg står der og ser sjokkerte ansikter og høflige norskmenn som prøver å holde seg alvorlige.

Min flauhet stiger som en luftballong uten strenger. Jeg sier til dem: «Neste gang kan vi ha dugnad i regnvær for å få dobbelt opp!» Folk bryter ut i latter, og jeg står der med svettpannen rennende som en fossefall. Den smilende mannen svarer: «Vi tar det med glede, bare ta med deg en skygge!»

Og der står jeg, mer forvirret enn noen gang, men lettet over at det finnes humor, også i hagen!