Når dugnad blir dramatisk: Min første opplevelse med «fellesvask»
Så jeg kneler der i vaskevann, hode mitt henger lavere enn sjømat på fiskebåt, og jeg begynner å tenke at denne dugnad er mer som en vits fra helvete enn en hjelp for folket. Hele nabolaget er samlet, og jeg har ingen anelse om hva jeg har gitt meg ut på. Ingen forklarer, ingen sier hva jeg skal gjøre. Jeg vil bare lage mat til folket, men jeg havner i en vaske-gudstjeneste i stedet! Eller er det et rituale? Guds forlatte klesvask?
Følelsen av å være ute av kontroll, skit så nervene mine var i spagat og tårene rullet som norske elver. Jeg står og stirrer på såpeboblene som danser rundt meg, og alle de fine folkene rundt meg med smil som kunne smelte snø i januar. Men de forstår ikke min tilstand! Jeg har bare ett spørsmål i hodet: Hva er fellesvask, egentlig? Er det noe skittent med å dele denne oppgaven? Jeg tenker, «Er ikke dette en jobb for en profesjonell?».
Men så, reiser jeg hodet; kanskje de bare snakker om å rydde litt, så kan jo fuglene synge og skyer forsvinne, men åh, perkele, det er jo bare minner jeg har fra barndommen å vaske opp sprø disk! Vanskeligheten vokser som en norsk furutopp. Jeg begynner å vaske, men jeg tror de snakker om noen rør, et eller annet slikt. «Skal jeg rense rørene?», spør jeg, men ingen svarer, de bare smiler og peker. Jeg tar det med meg, rett på badet.
Og brått oppstår det en katastrofe. Forsøker å skylle noe, men ut av røret spruter det såpe som en fountain of doom. Jeg står der, med vann opp til knærne, og én av naboene sier: «Har du sko på deg i vasken?» og jeg: «Ja, er det ikke lov?». Plutselig, fra munnen min kommer drittmuligheter. Naboen ser rart på meg; jeg blir rødere enn røde boller i ovnen. Pinlig vendepunkt og komisk skam, og så sier jeg: «Det er jo bare fellesvask!», men det er ingen enighet. Jeg ser på dem, de ser på meg – hvem vinner denne duellen, spør jeg meg selv, men kanskje det er svaret som er det aller morsomste.
Vel, hva nå? Det eneste som kommer til hodet mitt er å snike meg rolig ut av døren, men klart, det er dugnad, så jeg står der, og all angst blir til latter. Denne fellesvask blir et minne for livet – med eller uten sko.
