Dere, jeg skal være helt ærlig med dere nå – jeg våknet til den mest dramatiske morgenen på Naxos, og jeg snakker ikke om soloppgangen!
Kofferten min, den herlige, trofaste kofferten som har vært med meg på alle mulige eventyr, nekter å lukke seg. Altså, hvordan er det mulig? Det er som om den har fått sitt eget liv og bestemmer seg for å protestere mot hjemreisen!
Og her står jeg, iført de sandete sandalene som jeg helt sikkert ikke vil se igjen før neste ferietur, og med en halvfull solkrem som kanskje er en metafor for hvor mye jeg har smurt på i løpet av oppholdet. Det er som om alle strandproblemene jeg har ignorert de siste dagene nå blir forvandlet til monsterproblemer! Hvem skulle trodd at det å pakke koffert kunne være så vanskelig? Ingen av dere, vel?
Det som på overflaten virket som en enkel oppgave, har plutselig utviklet seg til en episode av “Klar for avreise” (eller snarere “Ikke klar i det hele tatt”). Jeg prøver å riste av meg følelsen av at noe stort venter hjemme. Ærlig talt, hva er det som venter meg der? Har jeg i det hele tatt et liv å reise hjem til, eller er dette bare en lang ferie som har blitt min nye normal?
Maya pleier å si at å reise er fint, men hjemreisen er der dramatikken virkelig begynner. Og hun har rett, for når jeg ser på innsiden av kofferten, er jeg ikke bare vitne til t-skjorter og badetøy, men også til alle de usikre spørsmålene som klorer i hjernen min. Burde jeg ta med meg mer enn bare stranda og olivenolje i kofferten? Hjelp!
Med ett føltes det som jeg var på en reality-serie, der dramatikken står i kø, og jeg er den naive kandidaten. Stresset begynner å bygge seg opp. Jeg prøver å se avslappet ut, men kroppen min har andre planer. Jeg innser at jeg absolutt må ta en dyp pust i bakken. Men så er det den tanken som gnager: Hva om jeg ikke er klar for å forlate denne sandete boblen av ferieglamour?
Og dere vet jo hva man sier om stress og koffertproblemer – de blir alltid verre når man er på ferie! Jeg sjekker kofferten igjen, og den gir meg en selvsikker protest ved å smette tilbake til sin åpne tilstand. Det vil si, jeg kunne ha svindlet meg selv til å tro at jeg ikke har tid til å tenke på hjemreise, men innerst inne vet jeg at jeg må. Så jeg brutalt må skjære gjennom troen om avreisen og gir alt jeg har for å lukke det lille monsteret.
Overraskende nok, og kanskje litt oppfinnsomt av meg, så sitter jeg på den. Ja, dere leste riktig! Kofferten lukker seg til slutt, som om den sier: ‘Ok Bella, det er nok nå.’ Jeg ler litt av meg selv, for hvem skulle trodd at den mest taktiske metoden for å få kofferten til å lukke seg ville være å bruke vekten min?
Hvis jeg får det til, kan jeg love dere én ting: hjemreisen blir bare et nytt kapittel, eller det håper jeg i hvert fall! Inni meg vet jeg at det er sant, men akkurat nå er det litt som å stå på kanten av et stup uten å vite om vannet er dypere enn det ser ut.
Så kjære dere, hva med å fortelle meg – hvordan håndterer dere hjemreiser? Har dere også opplevd koffertdramaer som mine? 😂💔
