Hei dere! Altså, i dag er den dagen. Den siste morgenen på Naxos! Jeg har drømt om å reise hjem, og endelig får jeg muligheten, men her står jeg med en koffert som nekter å lukke seg. Hvem visste at man kunne pakke så mye ting som blir med hjem fra en helg på stranda? Den ene sandete sandalen, ikke minst den halvfulle solkremen – tydeligvis går det an å bli overflod av ferieminner selv i koffertens begrensede rom. Jeg sitter på gulvet med kofferten, og det ser altså ikke lovende ut.
Det er som om denne kofferten har livets egen vilje, en revolte mot min hjemreise. «Bare dra tilbake til stranda!» visker den, mens jeg henger over den og kaver for å få lukket lokket. Jeg føler meg nesten som en påvirker i et dramatisk klima – i stedet for å legge ut bilder av solnedgangen, legger jeg ut krigen min med kofferten. Fungerer ikke helt som planlagt, eller hva?
Og så, mens jeg kaver, innser jeg noe stort. Ferien har vart så lenge fordi jeg har vært veldig kvalm av alt som venter hjemme. Ingen flere late dager med drinker i hånda, ingen solfylte beskjeder til vennene mine. Hjemme er det regninger, avtaler og vel, nå som jeg tenker på det … ingen klare planer. Hvem har trodd at man kan ha mer enn én koffert med emosjoner i tillegg til de fysiske?
Det hender jeg innser at det ikke bare er en koffert som skal hjem. Det er så mye mer! Derfor pakker jeg ikke bare for å reise hjem; jeg pakker faktisk opp alt det som har bygget seg opp inne i meg. Kanskje det er det som er mest utfordrende? At når jeg til slutt lukker den kofferten, vil jeg også skulle lukke et kapittel av livet mitt. Hvordan lukker man et kapittel som fortsatt er åpent og bare venter på å bli skrevet?
Men så kommer det lille vendepunktet – jeg setter meg faktisk på kofferten, og med et lite snert av kraft klarer jeg endelig å få den lukket! Det gir meg en liten følelse av seier. Og før jeg vet ordet av det, tar jeg opp telefonen for å gi dere en oppdatering. Jo da! Hjemreisen blir et nytt kapittel. Det er klart jeg lover dere også at det ikke blir som jeg tror. Hmm. Vi får se. Er det mulig å pakke både minner og usikkerhet i den lille kofferten og ta med til hverdagen?
Så her er jeg. Superklar for å reise hjem, men samtidig litt nervøs. For hva nå? Håper dere vil være med i det nye kapittelet – jeg skal love at det kommer til å bli en heidundrende reise!
Husker dere at jeg nevnte denne vakre sandalen? Den får bli her på Naxos, og min halvfulle solkrem også. La dem være et symbol – jeg tenker, de har jo sikkert få feriedager igjen, vi også.
Husk – uansett hvor vi rekker å gå, så er det alltid en ny opplevelse som venter. Små ting kan gjøre en stor forskjell. Så, med det ønsker jeg dere solskinn og gode dager. Hjemreisen er bare starten på noe nytt, selv om jeg ikke helt tror på det ennå.
Vi sees veldig snart igjen, mine fine venner! 💕
