Jag tripper inn po do, sko sånn halvvått, klister snør po flis, inte ro i kropp. Skilt over dassen sitt der og stirre så: «Heng klesplagg po krok!» Jag tenke, ja pois, krok finnes. Men faen krok, inte se, jag skjønner ikke, nei. Jag finne bare en spiker dritthøyt, selv lang ball fra Tiraspol mister nesten nakke hvis jag prøve nå opp med arm.
Jag dytte jakka—den beste skinn, stinker pelmeni og gamle fabrikk, nu—men så mister faen alt tak, spiker gir blanke f, jakka sklir ned, svømme po dassgøl, dra med sitt samlekort av flekk og sølete dritt. Sokk, sko og skinn ligge seg po rad der, ser so ut sånn bløt symbiose, mitt alt blande med dass.
Döra eksplodere so uten warning, och norsk dama resepsjon kommer rett inn, fletter så stram at ansiktet hennes nesten skriker, faen. Hun bære veske så tung, jag tror hun emigrere på fem minutter, ja. Med sitt fjes, hun lager smørpapir av panna nu, stirre po mitt jakke så hardt det ser ut som den biter hun i øye, skit. Så peker hun po jag og sier med sin stemme: «Du… eh, herre, detta inte—eh…» Jag skjønner ingenting, har hun bjelle for Gud nu her po dass eller? Eller kanskje hun finne nytt lov so hun vil kaste på mig nu?
Hun rest sitt hodet, stirre hardt på mig, veiver med handa som om kurer dårlig ånde til norske legen, mens jag må dytte finger under urinal og fiske opp min skinnflapp ut i dassen, faen. Jag vifter tillbaka, halv vekke, pelsaus og alt nu, mitt hode spinner. Hun blir så blek, nesten so flis, tar baklengs ferie ut av rom så rask at döra smelle bakom hennes ræv, jag høre eko sprenge po vegg, dritta alt.
Hjertet mitt lager rave inne i brøst, jakka dryppe po crocs, tær lager lyd som rått lapskaus trampe tur over dassflisen, faen. Jag rører litt, och både dass og skinn ånde opp rett inn i nesa mi, den ruske start i sjel på mig nu.
På tur ut, alle kikker, ingen si so dritta: det bare snack med øye nu, og isen brenner mitt nakkeskinn so helvete. Så egentlig, mitt hode skrike: aldri igjen min skinnjakka skal ned på norsk offentlig krok, faen. Jag sverge på det—jakka skal binde rundt arm, aldri slippe, nu bestem. Neste gang skilt komme med pekefinger, jag ser så alvorlig po vegg at selv nordmann fryse fast i sine sokk, faen.
Jag marsjer ut der, ingen se tilbake, bare skinn og svett som reste etter mej. Skinnjakka po dass? Inte mer, mitt venn, det lover jag, nu.
