Hei fininger. Jeg må bare si det: Det finnes få ting som får meg til å føle meg mer som en ubetalt daglig leder enn å stå på stuegulvet med målebånd, teip og tomme poser mens jeg egentlig bare skulle rydde litt i klesskapet.
Planen var så enkel at den nesten var søt. Jeg skulle selge noen plagg jeg ikke bruker, få inn penger til arbeidslampen i studioet og fortsatt holde maksbudsjettet. Et ekte budsjett, altså. Ikke et sånt «det er jo bare litt»-budsjett, som jeg dessverre har tatt flere kreative valg med tidligere.
Dette er en fiktiv episode i føljetongen «Bella bygger noe eget».
Studioet har bord, men manglet godt arbeidslys. Og den arbeidslampen jeg hadde valgt, passet bare inn dersom jeg faktisk oppførte meg som en person med oversikt. Så jeg tok fram salgsbunken.
I hodet mitt skulle jeg knipse et par bilder, legge ut klærne og høre en liten digital pengeklirr-lyd før lunsj. Men nei da. Først skulle alt måles. Så skulle hvert plagg fotograferes. Så måtte jeg svare på meldinger, sjekke lommer og pakke ting pent.
Hver lomme, dere. Som om plaggene plutselig hadde hemmelige liv jeg måtte kvalitetssikre.
Og pakkingen! Jeg ville jo ikke sende av gårde noe som så ut som en krøllete pannekake med teip på. Så der sto jeg og brettet og justerte og prøvde å få poser til å oppføre seg verdig. Jeg hadde på en eller annen måte startet en liten bedrift fra stuegulvet uten å ha søkt på stillingen.
Det var ikke vanskelig, egentlig. Bare mye mer arbeid enn jeg hadde sett for meg. Plutselig var jeg både stylist, produktfotograf, kundeservice, lageransvarlig og personen som leter etter teipen mens teipen bokstavelig talt sitter fast i genseren hennes.
Så kom den store krisen. Eller, den mellomstore krisen. Favorittblazeren min lå i salgsbunken.
Altså. Blazeren.
Den som gjør at en helt vanlig topp ser ut som et bevisst antrekk. Den som får meg til å føle at jeg har en plan på jobb, selv når planen egentlig er «finne kaffekoppen og håpe på det beste». Den som også tåler en optimistisk totebag over skulderen uten å miste respekten for meg.
Jeg holdt den opp. La den ned. Tok den opp igjen. Så på den som om den hadde bedt meg velge mellom den og arbeidslyset.
Men så ryddet jeg den stille tilbake i skapet.
Noen grenser finnes, også når man prøver å være fornuftig med penger. Blazeren er tydeligvis ikke bare et plagg. Den er en slags tekstilbasert støttespiller. Min beste venn, hvis min beste venn hadde skuldre med perfekt fasong og aldri avbrøt meg.
Jeg beholdt blazeren, solgte resten ryddig og brukte inntekten på arbeidslampen, akkurat som planen. Nå har studioet bedre lys uten at jeg brøt maksbudsjettet, og jeg slipper å late som om dårlig belysning er en bevisst kreativ retning.
Det jeg ikke hadde regnet med, var tiden. Bilder, mål, meldinger og pakker er jo også en kostnad, bare på en litt mer snikende måte enn en regning. Jeg skal ikke bli en person som setter opp regneark for følelsene sine, men det teller faktisk hvor mye tid en «liten» oppgave tar.
Så neste gang jeg tenker at jeg bare skal selge noen klær, skal jeg lage kaffe først, finne fram målebåndet og gi blazeren en egen stol. Det virker bare rettferdig.
