Hei fininger. Jeg hadde fire produktbilder å levere, et betalt oppdrag og en plan som var så ryddig at jeg nesten ble litt redd for meg selv. Dere vet den følelsen når man har skrevet ting ned, ryddet litt på bordet og tenker: «Oi. Er jeg blitt en sånn person som har kontroll?»
Så ble den avtalte studiostolen forsinket.
En stol. Ikke et strømbrudd, ikke en vannlekkasje, ikke en meteor gjennom vinduet. Bare en stol som ikke kom. Likevel sto jeg der og så på det tomme rommet som om det personlig hadde valgt å sabotere min korte, men intense karriere som profesjonelt menneske.
Dette er en fiktiv episode i føljetongen «Bella bygger noe eget».
En lokal keramiker hadde bestilt fire enkle produktbilder. Fire! Ikke 48 bilder, ikke en hel kampanje med røykmaskin og folk som sier «mer energi i koppen». Bare fire bilder av keramikk, til avtalt tid. Et lite og tydelig oppdrag, altså. I teorien helt overkommelig.
Men inni hodet mitt hadde jeg bestemt at jeg trengte et ferdig studio først. Med den stolen. Den stolen skulle visst være beviset på at jeg hadde orden på livet, økonomien og sikkert holdningen min også. Jeg så for meg at jeg skulle sitte der med kaffe, være rolig og aldri søle på noe. Et ganske urealistisk bilde av meg, men likevel.
Så jeg tok en liten pustepause. Eller, jeg gikk litt frem og tilbake i leiligheten og stirret på ting. Nesten det samme.
Jeg hadde jo egentlig det jeg trengte: et bord, et hvitt laken og dagslys fra vinduet. Arbeidslampen var på plass, men denne dagen fikk dagslyset være hovedperson. Lakenet ble bakgrunn, bordet ble opptaksflate, og veldig fort skjønte jeg at planen min hadde vært mye mer komplisert inni hodet enn den trengte å være i virkeligheten.
Keramikken fikk stå i fred. Ingen overlesset dekor. Ingen tørket blomst som måtte ligge strategisk ved siden av en kopp for at den skulle få «personlighet». Ingen idé om at en skål måtte plasseres på tre bøker for å se interessant ut.
Bare formene, lyset og produktene som faktisk skulle fotograferes.
Jeg savnet fortsatt stolen litt, selvfølgelig. Den var jo blitt en slags liten voksen-drøm. Men så slo det meg, ganske irriterende fornuftig: Stolen var ikke oppdraget. Bildene var oppdraget.
Og heldigvis kostet den oppdagelsen mye mindre enn å kjøpe enda en ting til hjemmekontoret mitt.
Jeg tok de fire bildene og leverte dem til avtalt tid. Det føltes skikkelig stort. Ikke «nå kjøper jeg en glasstakleilighet og en eselunge»-stort, men mer «jeg lovet noe konkret, jeg gjorde det, og nå er det sendt»-stort.
Helt ærlig: Det var kanskje den beste følelsen av alle.
Etterpå laget jeg min første enkle kundesjekkliste. Den er ikke særlig pen. Ingen rosa skrifttype, ingen gullkant og ikke engang en liten inspirerende sitatboks i hjørnet. Jeg vet. Jeg sørger også litt.
Men den sier hva som skal fotograferes, hvor mange bilder som skal leveres, og når leveringen skal skje. Det er egentlig alt jeg trenger for å huske hva jeg har sagt ja til, også de dagene jeg blir litt for opptatt av at alt skal se ferdig og flott ut før jeg tør å begynne.
Jeg fikk betalt for et avgrenset oppdrag, og jeg lærte at en tydelig leveranseliste er mer verdt enn et perfekt rom. Det føles voksent på en veldig lite glamorøs måte, som å ha ekstra toalettpapir hjemme før det er tomt. Men dere skjønner. Det er faktisk luksus.
Studiostolen kommer senere, og den skal få være hjertelig velkommen når den dukker opp. Men nå vet jeg at et arbeidsrom ikke blir ekte fordi det har riktig stol. Det blir ekte når noen får det de har bestilt, og jeg slutter å gjemme selve leveransen bak en pen idé.
Har dere også én ting dere er helt sikre på at dere trenger før dere kan starte, men som kanskje egentlig bare er en veldig fin unnskyldning?
