Universal dropper influencer-visninger av ‘The Odyssey’ – kritikerne
Universal velger å hoppe over influencer skjerminger for sin etterlengtede film, noe som har provosert frem en blanding av forventning og begeistring blant filmkritikere.
Ingen influencer-visninger for ‘The Odyssey’
Universal lanserer ‘The Odyssey’, Christopher Nolans ambisiøse filmatisering av Helles epos, uten de tradisjonelle influencer-visningene som ofte brukes til å bygge forhåndsinteresse. Dette trekket er betydelig, da det reflekterer en growing skille mellom filmkritikk fra etablerte kritikere og erfaringsbasert tilbakemelding fra influencere. I stedet for å tipse influensere om filmen og gi dem muligheten til å fremheve sine synspunkter, velger Universal å satse på mer tradisjonell omtale og markedsføring.
Beslutningen har også klart sendt signaler om at filmskaperne og studioene ønsker å fremheve hva som blir sett på som mer autentiske vurderinger av produktet. Dette kan være et forsøk fra Universal på å begrense potensielle kritiske stemmer som ofte kommenterer på sosiale medier.
Kritikk over Universals valg
Siden kunngjøringen i slutten av 2024 har det vært mye debatt om hvordan filmatiseringen av ‘The Odyssey’ håndteres, spesielt med tanke på kulturelle representasjoner og dets “woke” innhold. Filmkritikere har reagert positivt på valget om ikke å inkludere influencere. Scott Mantz, medgründer av Hollywood Critics Association, uttrykte sin støtte med et entusiastisk: “GOOD!!” på X. Andre kritikere som David Ehrlich fra IndieWire har også kommentert at dette var i tråd med hva Homer ville ønsket. Det har derfor blitt en generell oppfatning blant kritikere at dette trekk kan styrke deres innflytelse i fremtidige prosjekter.
Universal tar dermed et klart standpunkt i maktbalansen mellom kritikere og influencere. Ved å prioritere legitimiteten til filmkritikk, setter de også fokus på spørsmålet om hvilken type verdi som tillegges forskjellige vurderinger av en film.
Kritikernes innflytelse øker
Den uventede beslutningen om å droppe influencer-visningene gir filmkritikere muligheten til å gjenvinne en form for privilegert tilgang til tidlige visninger. Dette kan styrke deres innflytelse og gjøre dem til de viktigste stemmene i den initiale publisiteten av filmen. Når Universal nå velger å gå bort fra influencere til fordel for faktiske kritikere, legger de til rette for en scene der filmens narrativ kan styres med større presisjon.
For kritikere innebærer dette en form for validitet; de kan bli oppfattet som mer anerkjente og profesjonelle. Tim Grierson, senior kritiker for Screen International, sier at dette kan være en “modig” fremgangsmåte fra Universal, som sier at de ikke trenger influencere for å styrke filmens omdømme i offentligheten. Filmkritikere får mer makt til å definere hvordan filmen skal oppfattes av publikum og at studioene tar en risiko ved å prioritere dem over unge influencere.
Studioenes kontroll øker dramatisk
Universals valg kan også være en del av en større trend der studioene ønsker å ha mer kontroll over hva slags vurderinger som får legitimitet i filmens første fremstilling. Det gir en klar demarkasjon mellom tradisjonell kritikk og influencer-kultur. Den utforskningen av denne maktdynamikken viser hvordan studioene kan bruke mer autoritative stemmer for å skape et bilde av filmen som er gunstig, noe som kan være en strategi for å forebygge en potensiell negativ reaksjon fra influencere.
Som det fremgår av bakgrunnsopplysningene som inkluderer at filmen forventes å åpne med mellom 80 og 100 millioner dollar, begynner man å lure på hvor mye kontroll studioene egentlig ønsker. Den raske utsolgt på BFI Imax, som er kjent for å ha den største skjermen i Storbritannia, viser også at det er en markedsefterspørsel som kan være mer pålitelig enn hva influenserne kan gi.
Hvor risikogrensen går
Fremover kan denne beslutningen fra Universal påvirke hvordan andre studioer samhandler med influencere og kritikere. Den potensielle trenden med å konsentrere seg om etablerte kritikere og å redusere innflytelsen fra influencere kan representere en endring i markedet. Her kan det tenkes at et studiomodell som foretrekker tradisjonelle anmeldere over influencere kan være med på å endre den måten filmene blir kynisk presentert på og kan til slutt gi debatten mellom disse to gruppene enda mer dybde.
Som Grierson påpeker, er det ikke sikkert at andre studioer vil følge etter. Likevel er denne avgjørelsen en tydelig indikasjon på den pågående maktkampen mellom tradisjonell filmkritikk og påvirkningskultur, der finansielle gevinster og stemmevolumet i anmeldelseskulturen står på spill.
Studiene av denne skiftende dynamikken vil være interessante, og det gjenstår å se hvordan Universal og andre studioer viderefører denne tilnærmingen, særlig når det gjelder fremtidige blokkbusterutgivelser. Spørsmåletvekker nødvendigvis debatt rundt de steder og stemmene som får lov til å definere hva som er kulturelt solid – og hva som er mer massetilpasset og kommersielt drevet.
