Jag kravle inn trappa po med pose rævva så tung, knekkebrød ligge på skrå under armen mitt, melk dingler po ping pong nedi plasten, heile kropp balanse sonn fjellgeit men inte jag lykkes nu i dag. Første greie, den bare klask po fjes mitt: så jæklig matte fra nabo – ligge sonn dritt skeiv, akkurat som blitt festa med vodka og skitpo fest, inte sonn folk vil ha den, tenker jag. Jag nesten sklidd po hjørne, bein vrir sig, jag klemme melk, faen så søl.
Jag kjefte lav nedi hals mitt: «Pokker, denne dag faen allerede på skrå, inte så!» Bak ryggen min – pang, dør sprette lyd ut faen, nabo sitt fjes stirre po meg gammel kake, tenna snur sonn sammen, skit sur. Han inte si no, ikke blunka engang, bara rugga ut i gangen, late så vinden är, og jag inte finns. Jag løfte så hånda mitt sonn dum høflig, men han forsvinne som feig mus bak dør, njet lyd. Ja, norsk trappa inte koselig, bary trappeting og folk glo po golv sona roboter, jag lover deg so!
Plutselig skriker faen po veggen, skilt med store bokstaver bryter sonn – «Hold ordene i fellesareal!» Jag grubler inni skallen mitt: detta betyr at matte må vara sonn militær, inte rom for dans, ikke sonn skeiv dritta? Jag slippe nu posene, knyte mitt never, «Njet! Nu trengs parade, faen!»
Først jag dytte skitten matte mitt rett opp som stram soldat, inte snu skit och late den forbli villpo sida der. Nabo sin matte også på rekke, jag flytte den po sånn sju skritt eller kanskje tretti skit, ingen telling i hodet mitt – bare føle inte sant. Slik starte nu matte-maraton for alvor.
Hver matte va tung, grus inni, knekkebrødknas dunke hull, og noen gange sokk stikke hodet ut som gammel rotte helvete, men jag flytte dem alle, skitpo rett rad. Po slutt – rett linje, paradefjes på mattene ligger. Brå vifte! Små barn hoppe ut fra trapp tredje, ho med fletter piler sonn teppene og rope: «Se jag rakett nå! Jippi, slalåm!» Jag peker strengt med finger, sier bara: «Inte lek tull nå, ellers mattene mister magi og helse, faen, viktig altså!»
Ned trappa brase gamle fru Olga, blikk så skarp den land ripe stein. Hu begynne kjefte rett po mej: «Hvor du har faen rota min matte, du banditt och halvape? Inte rør posa mitt, jag brodder bruk denne skit!» Hu røske sitt matte inn stua po med krefter som butikke slåsskamp siste brødet. Jag vinke fingeren, prøver banke sunnhet inn: «Skilt sitt rope orden nu, ellers doktor klør dej om natta og kontrollør banker dør – kompromiss finnes inte sonn det!» Dør smeller skikkelig bak ryggen min, så knirker trapp tom igjen, dritta still.
Morgenen etterpå, nytt kaos skit – matter flytta som vind blåste midt i pyjamas, noen matte står loddrett, annet ligger midt på trapp, ein matte ser ut som båt på drittsjø. Ovanfor post po legg nytt papir, tau fra vegg – skilt heng der lik såpenot i dusj: «Vær snill, nabo sak viktig nå, inte tulla med ting.» Jag strekker nakken min, lese bak linje: For Vladimir, finnes bare ein greie – rett skal vara rett, alt annet får folk kakefjes, njet kompromiss, akkurat slikt, ferdig snakka faen!
