Inn i kontor — alle ser ut som vanlig — rolig, lukt av mugget kaffe och plastikkplante. De bær poser, veske, noen bare sokka, men ingen med pappeske større enn sin eget ego. Jag halte inn, dobbel arm, teip limt fast til nystrøket skjorte. Alt stilner. Kvinnfolka skjuler latter, menn blinker med øyne som jag vara reality-tv. En fliring: “Javel, flytter du i dag eller driver flyttebyrå, Vladimir?” Jag skjønte inte, kjente svette renne ned i rompe.
✦ KI-illustrasjon“Nej, innesko. Det står po mail!” Jag siger sikker, men hjernen klør bak panne. Hvorfor ha ingen andre papp? Er HMS skjult regel her? Kanskje skoskatt? Eller bare alle vil at jag skal se idiot ut, och dette vara gamnorsk velkomst-seremoni.
Kassen svetter sammen i hendene mine. Prøver åpne, men teip gir etter, och såpeflekka sneaker detter ut po gulv. Yoghurtlukt – ja dritta, glans och rhinestone fra Moldova. Jag løfter de opp høyt. “Så, innesko, vara klar”, prøver jag si stolt, men svetten drypper i sko, och alle fniser lavt nok til bare hjertet mitt hører.
Sjef kommer, rister panna som vokter av dårlig humor: “Vi bytter sko her. po matta der. inte bærer driten gjennom kontoret – och inte bruk papp, menneske.”
Så står jag midt po gulv, pappeske krøllet in i ræv, sko drypp, folk smiler svakt. Ingen rydder, alle later som epost aldri finnes. Tenkte bare: nästa gang, jag tar faen bare sokka. Norge er helvete for pappkassefolk. Slutt.
