Stillevogn satans tivoli!
Jag går inn po denne tog, Oslo-siden. Har mitt liten sekk, savner brød och ost, stor skilt STILLEVOGN lyser nesten som politi. Altså bokstaver er fast faen, inte blander seg med andre ord. Jag setter den ræv mot vindu, och tænker: ok, nå skal vi inte røre po ting, kanskje vogn står fast? Kjenner sulten sniker po kneip, mulig ta hela lunsjen hvis vi skal vente dritta lenge.
Så sitter jag, prøver late som proff nordmann-vognfyr, nesten sover med pose tugga brød. Men etter sju-och-ett-halvt minutt skjer den: Risting. Først så lite, och så som grøt i rompe—hele toget begynner krype som full katt under sofa. mitt hjerte detter oppi både sko och gammel støvel. Svetta begynner hente frem tunge minner fra mitt første PAS-kø po NAV.
Jag stirrer rett po skiltet igjen, nyser så fort at knappen fra jakka mitt nesten treffer handy-vogn-dame. Hva slags stillevogn er dette satans tivoli? Her står vi, men vi står faen inte, her RØR toget. Jag spretter jo opp som vaktmester po brannalarmen, slår hånda mot glasset, prøver dytte dør – men den dør er lagd av norsk betong och irritasjon. Vifter, peker rett i tryne po sur pendler och ho liten unge – “Feil, folkens! Skiltet seier stille! Ut nå, vi må vente po gå!” De ser po mej som jag er skiltet po svensk IKEA med feil piler. En gammel trøndermann mister ett pastill, och noen bare sitter der oppgitt med dagens avis.
Bak mej kommer det skjelvende stemme, typisk damenorge, nesten hvisking, som får hele mitt rygg til å trekke i snor: “Du… Må inte rope… po stillevogn.” Jag står nu med svett finger po STILLE, viser bokstaven, ingen løfter ræva. Sitter fast der, sekken mitt begynner gli sakte av nervøst. Alle later som de sover eller har oppdaget viktige flekker i sitt liv.
Så – fra ingen plass – konduktør trykker inn snute mellom setene. Han ser ut som han vil spise passet mitt uten te. Bare ett ord: “Slutt.” inte mer, faen. Kun det. Jag står midt i vogna, holder sekken mitt som beskyttelse, alle ansikt går fra melk til betong, inte EN vil ut for å hjelpe. Kollektiv skam sprekker oppover halsen. Jag hører mitt egen nese suse så stille at selv vogn-djevel blir fornøyd. Neste gong skilt sier NOE, jag kommer bare spise den brød uten tanke po norsk logikk.
