Bomring satans boksering!
Jag kjøre så po veien, tenk: bare handle litt ost, kanskje salami om inte skjebnen ødelegger lommebok. Men så kommer den, dette skilt midt po asfalt, feit jævelring, står BOM po, helt alvorlig liksom den rope: «Klar, ferdig, slåss!» Jag bremse så hardt bakre tann fyker skeiv, setter blinklys feil veg och strekker nakken ut av ruta. Kanskje får jag lukte svett boksefolk, eller se ringdommer med snusleppe och blod po nesa? Norge—alltid nye konkurranseregler hvor politiet kan hoppe ut bak hver hushjørne.
Jag sitter fast der, venter po motstander, spenner fast bilbelte som boksetruse, stirrer po bomring som om den skal legge ut matte. Bak mitt bil kommer nordmenn, noen med Tesla, noen med rust och stakkars ansikt. Først tuter de som om de heier, tenk jag—den vara vel opptakt til kamp, eller kanskje jag stor favoritt for KO, ja. Men ingen kommer, inte så mye som en norsk dverg med boksehanske. Andre biler blinker, rister, armer vifter som skabbete høne: signal fra coach? Inte faen, bare frustrasjon. Jag begynner slå egen lår for inte fryse fast, får par nervøse skvetting i lomme.
Så glir denne gammel mann forbi, vest med gul glans som dårlig vaffelpapir, ser po mej med øyne som mistet førerkort. Han rister hodet, som om norske TV2 akkurat mistet finalen til svenskene. jag veiver hanske ut vindu—må vel nærme seg åpningstid po boksering?! Ingen respons, inte engang dommerfløyte.
Plutselig lyser hele verden blå i speilet, tenker: Ok, nå starter boksefest – kanskje politi er motstander i semifinal! Jag ruller vindu ned, presser hanske ut, roper ut sprukken røst: «Klar for kamp! Gi signal!» Men politiet sier bare, drittsur: «Du skal gjennom bommen, inte gå Mike Tyson!» Jag får bot, ingen diplom, ingen runde to. Inni magan sprenges svensk surhet och østblokkforbannelse i én E6-smell.
Så slår jag i rattet, ruller vindu opp. Bare skam, inte kampsvette. Satans bomring – ingen slåss, bare du betaler for ingenting och svelger hele jævla ære som rå potet!
