Jeg skulle bare dyppe tærne på Agia Anna, og så ble det en hel greie

Hei fininger!

Jeg må bare fortelle dere om stranddagen min på Agia Anna på Naxos, fordi jeg dro dit med en veldig rolig plan: ligge pent på håndkle, lese litt, bade litt, se avslappet ut og kanskje være en sånn person som bare naturlig hører hjemme i Hellas.

Det gikk sånn cirka i seks minutter.

Først kom sanden

Altså. Sand er jo nydelig på avstand. På bilder er sand helt fantastisk. Den ligger der og later som den er myk, gyllen og romantisk. Men når du faktisk kommer frem, så bestemmer den seg for å flytte inn i hele livet ditt.

Jeg hadde sand på håndkleet før jeg hadde lagt meg ned. Jeg hadde sand på solbrillene. Jeg hadde sand på telefonen. Jeg fant sand i vesken, og jeg er ganske sikker på at jeg fant litt sand i en leppepomade som ikke engang var åpnet. Hvordan skjer det? Er sand intelligent? Har den en plan?

Jeg prøvde å late som jeg var chill. Dere vet, sånn: «åh, dette er bare strandliv». Men inni meg var jeg en liten prosjektleder med krise i logistikkavdelingen.

Så skulle jeg bade helt normalt

Vannet på Agia Anna er så klart og fint at man nesten blir litt mistenksom. Det ser ut som noen har redigert det i en app. Jeg gikk rolig ned mot vannet og tenkte at nå, Bella, nå skal du være ferieperson. Du skal ikke nøle. Du skal bare gå elegant ut.

Så traff den første bølgen tærne mine, og hele kroppen min oppførte seg som om jeg hadde blitt overrasket av en faktura.

Jeg pep. Ikke høyt, tror jeg. Men nok til at en dame med solhatt så på meg på den måten voksne ser på små barn som nettopp har mistet isen sin.

Solkremen hadde også en mening

Jeg hadde smurt meg. Selvfølgelig hadde jeg smurt meg. Jeg er tross alt voksen, ansvarlig og en person som eier minst tre forskjellige solkremer fordi jeg alltid kjøper en ny når jeg ikke finner den gamle.

Men på stranden ble alt plutselig vanskelig. Solkrem på hender pluss sand pluss litt vind pluss mobilskjerm er ikke en ferieopplevelse. Det er en praktisk prøve. Jeg prøvde å ta et bilde av havet og endte med å ta et bilde av min egen albue, ganske dramatisk vinklet.

Og helt ærlig: albuen min så overraskende bekymret ut.

Jeg prøvde å se naturlig ut

Det finnes mennesker som bare ligger på stranden og ser ut som de er født i en reklamefilm. De flytter håret én gang, og så faller det perfekt. De åpner en vannflaske og ser sporty ut. Jeg åpnet min og sølte litt på magen, så jeg fikk et vått merke som så ut som et lite kart over en ukjent gresk øy.

Jeg tenkte: dette er innhold. Dette er livet. Dette er kanskje ikke glamorøst, men det er ekte.

Men så ble alt litt perfekt likevel

Etter en stund sluttet jeg å kjempe mot sanden. Jeg lot den vinne. Jeg badet litt mer. Jeg satt med tærne i vannkanten og så på folk som kunne strandlivet mye bedre enn meg. Og plutselig var det veldig fint å ikke få til alt.

Agia Anna er sånn. Den lurer deg litt. Først tror du at du må bli en perfekt ferieperson. Så skjønner du at hele poenget er å være litt klønete, litt varm, litt salt, litt full av sand og veldig fornøyd likevel.

Jeg kom tilbake med strandhår, sand i vesken og en mistanke om at solkremen min nå er mer gresk enn norsk.

Men seriøst, dere: blir dere også litt rare strandmennesker på ferie, eller er det bare meg som gjør bading til en personlig utviklingsreise?